Mobbing Skal Stoppes

Da jeg har tenkt til å ha flere som forteller sin historie, så burde kanskje jeg også fortelle min? Du vil fort skjønne hvorfor jeg ville starte denne bloggen, hvorfor jeg synes det er viktig folk får støtte, hjelp og kjærlighet. For noen er det kanskje ingenting, men har du blitt mobbet, ikke satt pris på, så betyr den minste ting ALT.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men jeg skal prøve.

Dette er meg og her er min historie.

Det hele startet vel første dag i 1. klasse. Alle de dømmende blikkene, alle barna som jeg syntes hadde finere klær og utseende enn meg og alt slikt. Tydeligvis syntes de det samme, da dette var noe av det første de begynte å rakke ned på. Usikkerheten kom snikende allerede før det hele startet.

Dagene kom og dagene gikk. De stygge blikkene og kommentarene vedvarte. Jeg fikk høre jeg var stygg og feit, men veit nå at jeg var ganske så spinkel og gjennomsnittlig pen. Ikke visste jeg hvorfor dette skjedde meg, jeg skjønte ikke noe som helst. Jeg lot som ingenting.

Inntil 3. klasse... I 3. klasse klarte jeg virkelig ikke å dusje med mobberene mine lenger, så jeg satte ned foten. Jeg nekta å gymme og jeg nekta å kle av meg foran personene som var godt i gang med å ødelegge livet mitt. Til tross for at jeg forklarte meg slik jeg gjorde til lærerene, så lyste det en rød varsellampe hos dem. De trodde grunnen til at jeg nekta å kle av meg foran folk var at jeg ble mishandlet hjemme. Barnevernet ble tilkalt.

Barnevernet prøvde gang på gang å splitte familien min, de var helst ute etter å dra av gårde med alle barna og etterlate foreldrene våre med ingenting, til tross for at foreldrene våre er de eneste som har vært ordentlig der for oss.Uansett hva som har skjedd, så har de vært der. De elsker oss og gjorde alt de kunne for å hjelpe.

På samme tiden begynte jeg å få bank på skolen. Knuffing, slag mot kroppen, lugging osv. Både gutter og jenter, alene og i gjenger. Jeg hadde to guttevenner som jeg nekta å involvere i alt dette, så jeg led i stillhet. Jeg valgte å stå alene. Dette gjorde meg aggressiv. Jeg røyka gjennom hele 3. klasse takket være min fetter, men er født med en gave, nemlig at jeg er immun mot nikotin. Røykingen pågikk i ett år før jeg bestemte meg for å slutte, jeg vant ingenting på det.

Jeg fikk en ny venn i 4. klasse. Som betød trøbbel. Jeg begynte å stjele og tagge. Flere besøk hos politiet og flere politibiler på døra, jeg skjønte ikke hva jeg gjorde der og da, jeg ble jo tross alt mobbet og trodde jeg ville komme unna med det. Rullebladet mitt ble forferdelig. Elevsamtaler og barnevernsbesøk, gjorde meg bare mer og mer sint. Mer usikker. Mer hatefull.

I 5. klasse bestemte min lærer å kontakte moren min ang. gymmen. Siden jeg nekta å gymme og å ta med tøy, så ordna hu det. Hu ringte min mor og ba hu komme med gymtøy, såpe og håndkle. Jeg ble tvunget til å gymme og å dusje med mobberene mine igjen. Etter gymmen tok min lærer med gymtøyet hjem og vaska det til neste gang. Jeg slapp ikke unna. Med min flaks så klødde jo vaskepulveret hennes, men jeg visste det ikke nytta å si ifra. Skulkingen begynte.

Jeg er mildt sagt jævlig å få opp om morgenen med mindre jeg selv vil. Moren min slet. Barnevernet maste. Læreren min dukka opp på døra og skulle hente meg. Jeg slet. Psyken min ble mer og mer ødelagt. Jeg responderte til alt med sinne. Tanken om selvskading slo meg.

Èn dag, bestemte alle guttene i klassen å rotte seg mot min aller beste kompis og mobbe han etter skoletid. De stjal sykkelhjelmen hans og bølla med han idèt jeg kom rundt hjørnet og så dette. Følelsene som hadde bygd seg opp i alle år, ble sluppet løs. Jeg husker jeg svartna, jeg klikka mentalt, jeg ble ganske svart i øynene ble jeg fortalt. Jeg fikk heldigvis fjolsa vekk fra bestekompisen min, men det gikk fort galt. De pressa meg opp i et hjørne og en etter en kom de hoppende mot meg og sparka meg. Dette foregikk noen minutter før jeg prøvde å stikke av ned ei gate. Det gikk ikke så lenge gutta tok meg igjen, omringet meg og begynte å steine meg. Til slutt prøvde jeg for siste gang å stikke av, men ble fort innhenta, jeg ga opp og knakk sammen på en gressplen. Første gangen jeg noensinne gråt foran noen offentlig. Jeg hata meg selv for det.

Alle vennene jeg fikk var på nett og bodde gjerne for langt unna. Jeg møtte en Skiensjente i 2005, vi var kverulanter begge to med masse til felles. En vakker dag så hennes fosterbror en samtale mellom oss og ble brått interessert. Bortsett fra min forelskelse i en gutt i 1. klasse og at jeg var forelsket i en av bestekompiser så visste jeg ikke hva kjærliighet ordentlig var. Broren hennes var min første kjærlighet. Han var betydelig mye eldre enn meg, men vi brydde oss ikke. Vi skrev til hverandre dag inn og dag ut, men fikk dessverre ikke møttes.Vi camma. Vi snakka i tlf og alt mulig. Jeg elsket han.

Livet mitt var herlig, jeg begynte å hevne meg på mobberene mine på barneskolen.

Det hele stoppet 24. September 2006. Venninna mi var helt fra seg og klarte ikke å skrive til meg md det samme. Bestekompisen til broren hennes skyldte feil folk penger, så broren hennes, som da var min nettkjæreste, ble drept. Min første kjærlighet ble banka og knivstukket i magen av fire ukjente på åpen gate. Han døde i den svikende bestekompisens armer. Jeg fikk invitasjon til hans begravelse, men nei. Jeg hadde ikke klart det.

På samme tid så svarte jeg sint på nettsteder til mobberene mine. Jeg kalte dessverre mine jentemobbere for "fittekjerringer", det var langt fra populært.

Liten tid etter nettkjæresten min ble drept så ble jeg banka på samme måten. 20-30 folk så på mens fire jenter gikk imot meg i et smug. De lurte på hvorfor jeg kalte de slike ting, men jeg fikk ikke svart før jeg fikk enda en på trynet. Jeg frøs. Jeg følte ingenting. Tre av jentene slo mot meg samtidig inntil jeg bokstavelig talt møtte veggen. Jeg slo bakhuet i en murvegg og våkna endelig opp fra zombiemoduset jeg gikk inn i. Jeg skrek ut "FAEN I HELVETE!" før jeg gikk gjennom folkemengden og var på vei hjem. Skamslått og blodspyttende. Jeg fikk trusler om at ting ble verre om jeg anmeldte eller sladra. Jeg anmeldte, politiet tok meg ikke seriøst.

I 2009 døde også en av mine bedre guttekompiser etter 20 års kamp mot kreft. Vi camma daglig, han hjalp meg gjennom skoledagene mine, gjennom livet. Vi snakka i tlf hver natt og han sang tonedøvt på cam til meg hver dag. Jeg hadde møtt han èn gang, men det var nok. Han forandret livet mitt. Plutselig var han borte, jeg var på bånn igjen.

Alt som skjedde på så kort tid knakk meg. Jeg begynte, som de fleste andre mobbeofre, å skade meg selv. Jeg er ikke stolt over noe av det og er så utrolig takknemlig over at mine selvmordsforsøk feilet. Jeg fortalte bestekompisen min om kuttingen min. Dette førte dessverre til at det ikke bare var håndleddene mine som ble kuttet, men også kontakten vår.

Den fysiske volden begynte å dabbe av, men den verbale mobbingen fortsatte som alltid. Jeg ble utstøtt, fryst ut og lignende. Venner kom og venner gikk. Jeg overlevde. Jeg skulka. Jeg strøk i fag. Livet gikk videre og det gjør det for fortsatt.

Jeg lever.

Jeg har fått tilbake kontakten med bestekompisene mine fra 1. klasse, nemlig Daniel Holten og Lars Dyreng (de to guttevennene nevnt tidligere i innlegget, som også er vist på bildene under). Til tross for at kontakten har vært av og på med dem begge. Så vil jeg aldri glemme første dagen jeg noensinne ble invitert til å pynte pepperkaker med Daniel og moren en dag i 4. klasse eller dagene jeg var med Lars hjem, da vi spiste vafler og spilte Gameboy. Det ga meg mer mot og glede nok til å fortsette på skolen, fortsette i livet og å være sterk nok. Det hjalp meg så bra å vite at noen var der. Noen var glad i meg. Jeg vil takke dem begge for å ha holdt ut med meg, vært glad i meg og vært der for meg. Tusen takk gutter! ♥

Livet mitt den dag idag er herlig. Jeg har en kjærlig familie og herlige venner som er glad i meg. Alt er på sin rette plass, jeg har vokst meg sterk. Eneste som kan ødelegge i ny og ne er at jeg unnskylder meg for mye. Jeg har også mindreverdighetskompleks. Jeg er overfølsom og lurer på om jeg har manisk depresjon, men vil ikke ha noen bekreftelse. Jeg har overlevd og vil hjelpe de jeg kan med å gjøre det samme.

DERFOR, startet jeg denne bloggen!

Så da vet dere dèt, også håper dere fikk et litt bedre innblikk.