DESTRUKTIV TANKEGANG..

29.11.2012 @ 07:55 i " Info " 1 tilbakemelding

 

Siden sist jeg blogga så har jeg farga håret, vært i min første begravelse, fridd til typen og satt meg ordentlig inn i spesialeffekter. Annet enn det så har jeg utvikla en mer og mer destruktiv tankegang, dessverre. 

Jeg går dag inn og dag ut uten å gjøre noe som helst produktivt. Ikke noe skole, ikke noe jobb. Slik har det vært de siste årene og jeg veit folk rundt meg forventer utrolig mye mer av meg. Det er det som gjør dette så jævlig. Nav hjelper ikke stort, de har sendt meg på to jobbkurs, men uten hell. Jeg har mista telling på hvor mange jobbsøknader jeg egentlig har slengt ut i samfunnet, uten noe respons eller tilbud. Bostedet mitt er øde til, men nav har da ikke gitt meg tilbud om hjelp til evt. en leilighet e.l. Jeg har fått tilbud om å bo andre steder, men føler ikke annet enn skyldfølelse om jeg tar imot. 

Mindreverdighetskomplekset mitt vokser seg sterkt og jævlig og gjør meg bare mer og mer usikker og deprimert uten at jeg egentlig har noen makt over det. Jeg føler meg totalt mislykka og rimelig nytteløs. Jeg klarer ikke å tenke positivt lenger, dermed eier jeg ikke stort av energi heller og det bringer meg til hvor lite jeg egentlig har blogga.  Jeg føler jeg skuffer meg selv og flere og flere rundt meg, men jeg kan ikke noe for det.. Jeg er heller ikke ute etter medlidelse e.l., for jeg forventer ikke forståelse fra folk som ikke går i mine sko, jeg bare tenkte jeg skulle forklare hvorfor alt egentlig bare har stoppet opp på bloggen.

Håper på bedre tider, men hvis ikke det skjer så må jeg nok legge hele bloggen ordentlig på is og ta opp når jeg er litt sterkere. 

 

JEG ER FORTSATT IKKE STERK

 

Det begynte i 1. klasse, og varte først og fremst til 4. klasse..

Jeg ble kalt feit, jeg hadde det så vanskelig med alt da jeg ble 7 år, altså 2. klasse, skilte foreldrene mine seg.. Samme året, begynte mamma å blø ekstra mye nedentil, jeg vet ikke hva det kan ha vært, isåfall var det så farlig at hun kunne dø.. Jeg ble mobbet pga jeg hadde en mor, som holdt på å dø.. I begynnelsen av 3. klasse, hadde lille søstera mi problemer med urin-greier.. Hun tisset på seg forsatt når hun gikk i 3. og 4. klasse, og dette gikk jo Sefølgelig utover meg også.. " du har en lille søster som tisser på seg, hahahahh " også lo alle.. Jeg ville ikke snakke med lille søstera mi, helt til jeg forsto at hun faktisk trengte hjelp.

Også i 4. klasse stoppet det, men Sefølgelig var jeg dum nok til å drite meg ut på nytt.. I slutten av 7. klasse begynte det igjen. Jeg gikk med pappa sine klær, dem var store og varme, og det fikk jeg kjeft for? jeg ble kalt hore, baksnakket 24/7 .. Nå som jeg er 13 år, og har vokst litt, er jeg forsatt ikke sterk, jeg tenker tilbake på alt det som har skjedd.. Da jeg var dum nok til å begynne med selvskading .. Det ble verre og verre, og senere begynte jeg å kutte veldig nær pulsen. Hadde jeg kuttet dypere, hadde jeg vært død nå!..

 

 

 

 

~ Innsendt av Anonym.


HAR DU EN HISTORIE OM MOBBING?

25.09.2012 @ 17:43 i " Info " 1 tilbakemelding

 

Da livet mitt har sine egne ting å bedrive enn å blogge hver dag, så må jeg nesten bare beklage min mangel på blogging..

Men jeg er innom daglig, sså vil du vil fortelle din mobbehistorie så send den anonymt til vic2rya@live.com

 

ANERKJENNELSE, IKKE ALLTID LIKE VIKTIG

17.09.2012 @ 13:16 i " Info " 1 tilbakemelding

 

Jeg klikka meg inn på VG istad og det som møtte meg var

" En 16 år gammel jente ligger alvorlig syk på isolat på sykehus etter at hun blant annet måtte spise rått dyrehjerte. "

Denne jenta ville så gjerne bli akseptert av det som virker som et søsterskap ved Drammen  videregående skole. For å komme inn selv måtte hun gå igjennom en uttaksprøve som gikk ut på å spise rå fisk, rått dyrehjerte og dermed skylle det ned med snusvann. Altså, snus som har ligget i vann over lengre tid. Uten at det skulle gå så langt som det gjorde, så trenger man ikke å være en mesterhjerne for å konkludere med at disse jentene som holder uttakene er tvers igjennom forstyrra.

Jenta fikk en reaksjon på inntaket og måtte på sykehus. Nå ligger den stakkars 16-åringen på isolat og legene som behandler henne tror hun er rammet av livstruende E. coli, blant andre ting.

 



 

Så med dette, tenk med deg selv neste gang du vil bli anerkjent eller akseptert av andre som ikke er viktige mennesker i livet ditt. Tenk for deg selv: "Er dette verdt det?" om du noensinne skulle komme i kinkige situasjoner. Inget "søsterskap" er verdt helsa di..

 

VIDERE PLANER?

16.09.2012 @ 22:46 i " Info " 0 tilbakemeldinger

 

Dessverre har jeg ikke noe nytt materiale eller stort med tid om dagen for å oppdatere lesere daglig. Tragisk nok så ble siste innlegg skrevet for over 2 uker siden, men som sagt tidligere så er dette en interaktiv blogg hvor lesere egentlig er en stor kilde for skriv og det er ikke så alt for mange som vil skrive sine hendelser eller opplevelser. Det er også begrenset med ordtak, sitater, videoer, sanger og den slags om mobbing og som ikke er "copyrighted". Jeg regner også med at de fleste vil se på slikt som ensformet, fremfor å høre om henselsene til en virkelig person.

 

Jeg kan ihvertfall si at livet mitt er på riktig spor, men videre detaljer får dere ikke før om en måned, hehehe. Jeg har også skapt meg en ny hobby som du finner på Facebook her: "Undefeated Photoshooting & Special Effects". Det går ut på at jeg bare tar bilder av andre folk, natur, dyr e.l. og øver meg på spesialeffekter som de bruker i filmer. Noen av verkene mine kan du se nedenfor.

 

 

 

 

Så hva vil du lese om videre?

 

12 ÅRING MOBBA I 9-10 ÅR ALLEREDE

 

Denne jenta er en ordentlig fighter og nedenfor er hennes historie. Stå på videre! 

 

 

Tenkte å fortelle min mobbehistorie. Har faktisk blitt mobbet siden jeg var 3 år gammel. Har også blitt baksnakket siden første klasse.

Det hele begynte da jeg begynte i barnehagen for 9-10 år siden. Jeg ble truet av en eldre gutt, og presset inn i et hjørne mange ganger. Jeg turte aldri si ifra. Senere i barnehagen, begynte mine egne bestevenninner å si nei til meg, når jeg spurte om å være med dem.

I første klasse, hadde jeg og en hel gjeng "egget". Mens vi holdt på, kom ei eldre jente og spurte om vi ville være med henne på egget. Alle sa ja, så da ble jeg også med. Da jeg hoppet, tok ikke den bak meg imot, så sprettballen ble delt i to. Gjennom hele første, etter den hendelsen ble jeg truet med bank og at jeg måtte ha med en i erstatning. Jeg fikk ei ny venninne som støttet meg gjennom den episoden, men det var aldri godt nok.

I andre klasse kom ei ny på skolen og tok ifra meg ei av bestevenninnene fra barnehagen. Hun nye holdt bestevenninna mi til fange* i 1,5 år. Altså, i 1,5 år måtte jeg gå med lærerne, og være med andre. Men det syntes jeg ikke noe om.

Samme jenta som kom i andre, holdt på til 5. klasse med å mobbe meg. Hun glodde olmt på meg, og har kalt meg tjukk, feit, stygg osv. på facebook og i friminuttene. Ikke særlig kjekt.

I sjette klasse ble jeg mobba av tidligere bestevenninne, hun som ble holdt til fange*. Hun ble sur på meg, dreiv meg til vanvidd, glodde olmt på meg, maste, maste, banna til meg. Hun kalte meg egoist, tjukkas, stygging, feit, frekk osv. Jeg ble faktisk mobba av nesten hele trinnet når vi gikk i sjette klasse, og ble kalt både geek og nerd.

Nå har vi gått i litt over ei uke i syvende klasse. Håper dette blir et mye bedre skoleår, og at jeg ikke blir mobba og baksnakket.

 

Hennes personlige blogg finner du HER.

 

RESIDENSSIMONSENS BARNDOMSOPPLEVELSER SATTE DYPE SPOR

 

Og her er hennes historie..

 

 

 

Dette innlegget er inspirert av Kines innlegg, hvor hun skriver om hvordan én kommentar fra en gutt av utløsende, da hun for 10 år siden var på randen til å utvikle en alvorlig spiseforstyrrelse.

 

Inspirert av hennes ærlige og personlige fremstilling, har jeg lyst til å fortelle min historie.

 

Jeg er oppvokst i ei lita grend. Foreldrene mine var aktive i den lokale pinsemenigheten, som barn var vi alltid med. Det var ikke alltid like greit som barn å bli med på møter. Møtene var både lange og kjedelige for et barn. Men i en slik sammenheng har man som barn ikke så mye valg, men følger sine foreldre. Jeg har alltid hatt min tro, og har vært grunnfestet i den fra jeg var liten. Jeg er glad for den barndommen foreldrene mine ga meg. Noen vil si at jeg er for preget av den oppveksten jeg har hatt. Ja, selvsakt er jeg det, men den delen av oppveksten som handler om det jeg fikk med meg hjemmefra er jeg svært takknemlig for, og jeg håper å bringe det videre til mine egne barn. Takk mamma og pappa!

 

I menigheten hjemme var det ikke mange unge, så på skolen følte jeg meg ofte alene som kristen. Selv om jeg hadde bror og søskenbarn som hadde samme bakgrunn som meg. Menigheten hjemme var liten, så mange viste sikkert ikek så mye om hva pinsevenner var og sto for. Pinsevennene skilte seg fra andre kristne, og i ei lita grend kan det fort oppstå fordommer som følge av uvitenhet. Jeg antar at det var det som var årsaken til de opplevelsenen jeg hadde i barneårene. Jeg var annerledes, fordi jeg var kristen, og på toppen av det var jeg annerledes enn andre kristne.

 

Helt siden jeg begynte på skolen fikk jeg vite at jeg skilte meg ut, jeg viste ikke at jeg var annereldes. Ikke til å begynne med. Jeg fikk lære det etterhvert. Jeg vet ikke om jeg skal kalle det mobbing, men jeg ble plaget. Ikke alle var ekle med meg, jeg har hyggelige minner og jeg hadde venner i hele skoletiden. Endel av dere som leser dette kjente meg i denen tiden, og noen vil nikke gjenkjennende, andre vil riste på hodet, å si at det var ikke slik det var og andre igjen vi si "var det virkelig slik du hadde det?" For jeg tror at jeg fortalte lite om hvordan jeg hadde det til de rundt meg. 

 

At folk var uvitende om pinsevenner lærte jeg meg fort. For jeg fikk mange spørsmål, også fra lærerere, omkring vår tro og lære. Jeg syntes det var kjekt å kunne fortelle om hva jeg trodde på, spesielt når folk virkelig var interessert i å få vite mer. Jeg syntes det var kjekt når jeg kunne avlive myter. F.eks om at overhøring for pinsevenner innebar å bli dukket under vann, eller at jeg kunne bytte navn når jeg ville, siden jeg ikke var døpt. En spurte "hva er forskjellen melom kristen og pinsevenner?"

 

Ikke all oppmerksomhet jeg fikk ble opplevd positivt. Det var de andre episodene som brøt meg ned. De gangene noen var ekle med meg, sa stygge ting til meg eller frøs meg ut. Jeg skal dele noen av de onde episodene med dere:

 

I 4 klasse hadde vi klassefotografering med fotograf. Alle i klassen hadde masse passbilder for å bytte. Jeg husker at jeg fikk byttet med alle i klassen, men en av guttene ville ikke bytte med meg. Alle de andre fikk bytte med ham. Det var en av de såre episodene fra barndommen. Jeg ville så gjerne ha bilde av alle i klassen min. Jeg limte opp alle bildene, men mangler enda den dag i dag et bilde.

 

Det hente det ofte at vi ba læreren om utetime. For at vi skulle få det, hadde klassen en felles formening om at det var viktig at det var ro i klassen, og at alle satt eksemplarisk  på sine plasser når læreren kom inn. Det var vanlig å true frem denne eksemplariske oppførselen. Som trussel for guttene var det oftest jeg som ble brukt. Den første av guttenen som lagde en lyd elsket meg. Du verden så stille guttene ble. Når dette gjentok seg gang på gang, år etter år, gjorde det selvfølgeig noe med meg. Jeg følte at jeg var mindre verd enn de andre i klassen, jeg var en taper. Ingen likte meg.

 

Senere, da vi var kommet over i ungdomsskolen gikk det bedre. Selvtilliten min var elendig, men plutselig var vi 3 kristne jenter i klassen. Det var en stor støtte for meg, selv om jeg fortsatt var alene som pinsevenn. Jeg husker vi skulle lære om trafikksikkerhet i mørket, jeg mener dette var et felles opplegg for hele ungdomsskolen. Undervisningen foregikk påkveldstid ute på flyplassen. Jeg og venninnen min, Hilde, gikk sammen opp den siste biten. Noen gutter ropte "Pinsedjevel" etter meg. Jeg var vant til å få slengt stygge ord etter meg. Jeg lot som om jeg ikke brydde meg, bøyde nakken litt og gikk videre.  Jeg husker Hildes reagerte sterkt på hvordan de behandlet meg. Aldri før hadde noen stilt opp for meg, og tatt til motmæle på mine vegne. Jeg husker jeg ble engstelig for at plagingen skulle eskalere dersom hun blandet seg inn. Men i stedet ble det slutt. Etter at hun tok meg i forsvar var det aldri noen som kalte meg stygge ting. Takk skal du ha Hilde! Det beydde utrolig mye at du stilte opp for meg den gangen. 

 

Selv om jeg ikke opplevde så mange onde episoder etter det, var selvtilliten min ødelagt. Og selvbildet mitt var veldig dårlig. Jeg ble kanskje ikke frøset ut mer, jeg frøs meg selv ut. Jeg hadde bygd meg et forsvar, et solid forsvar for å værne om meg selv. Jeg var redd for å stikke meg frem, så jeg trakk meg unna folk. Spesielt de populære jentene i klassen holdt jeg meg unna, jeg ville ikke plage dem med å henge rundt dem. Jeg var jo ikke så mye verd som de. Jeg var stille i timene også, kunne jeg svaret hvisket jeg det gjerne til den som satt ved siden av meg, i stedet for å si det høyt. Jeg tonet ned meg selv som best jeg kunne, sa lite og gjemte meg vekk. Jeg traff sjeldent eller aldri venner i fritiden. Jeg ville ikke trenge meg på, for det var vel ingen som hadde lyst til å være sammen med meg. Jeg ville ikke være en som folk var sammen med fordi de syntes synd på meg, og jeg var redd for å bli såret igjen. Derfor trakk jeg meg heller unna.

 

Det tok meg mange år å bygge opp selvtilliten min igjen. Først da jeg flyttet vekk etter 9. klasse for å gå på folkehøyskole, begynte jeg å forstå at det faktisk var ok å være meg. Jeg ble likt, og jeg ble anerkjent Det fantes til og med gutter som likte meg, og jeg fikk min første kjæreste. Sakte men sikkert har jeg bygget ned forsvaret, og opp selvtilliten. Prosessen startet på folkehøgskolen, og jeg har brukt lang tid på å komme dit jeg er i dag. Jeg har flyttet tilbake til Trøndelag nå, men jeg tror aldri jeg kommer til å flytte hjem. De onde opplevelsene har satt for dype spor.

 

Jeg er livredd for at ungene mine skal plages eller utsettes for mobbing, og er på vakt etter det minste tegn. Jeg vil skåne dem fra ondskapen så langt det ligger i mine hender å gjøre en forskjell. Jeg er opptatt av å bygge selvtilliten deres, og sikre at de har en god selvfølelse. Jeg vil at de skal være sterke, slik at de har mot til å være en "Hilde" for de svake de har rundt seg.

 

Er det noen du kjenner som mobbes, kan du være en venn. Du kan være en Hilde! Det betyr så mye!

 

Har du blitt plaget eller mobbet? Hvordan har det satt sine spor hos deg? Har du klart å bryte ned muren rundt deg og heve deg over det som skjedde? Vet du om noen som ikke har det så godt? Kan du gjøre en forskjell i deres liv tror du? Vi trenger at folk bryr seg! Fatt mot!

 

Ønsker du å følge bloggen hennes videre? Da kan du like bloggens fanside på Facebook, her: ResidensSimonsen.

 

SIA - BREATHE ME

24.08.2012 @ 14:47 i " Musikk " 0 tilbakemeldinger

 

Sangen er kjent fra Jonah Mowy sin youtube video og filmen Cyberbully.

 

 

POSITIV OG NEGATIV TILBAKEMELDING

20.08.2012 @ 12:24 i " Info " 0 tilbakemeldinger

 

Tilbakemeldinger kan være så mangt. Noe positivt, noe negativt. Det positive tar vi mer enn gjerne til oss, mens det negative sniker seg inn på oss uansett hvordan vi velger å ta dèt .

Løsningen er å kunne skille alt av dette og sette det i båser. Noen tar du med en klype salt, slik som konstruktiv kritikk. Noe er ting som dunster av sjalusi eller så er det generelt drittsnakk du ikke burde bry deg noe om. Det meste havner under sistnevnte som regel, men visse utsagn kan være skapt av sinne og sjalusi og kan såre. Så nedenfor vil jeg føre opp noen personlige hendelser, andres tilbakemelding og til slutt vil jeg begrunne hva slags type tilbakemelding det er i tillegg til å fortelle dere om den er positiv eller negativ.

 

 

20. April i år, ble jeg sammen med min nåværende kjæreste og en av de første reaksjonene vi fikk var fra en av hans "venninner" som følte en vill trang til å påpeke hvor mindre pen jeg var og antød dermed at kjæresten min fortjente bedre enn meg.

Dette var mest sannsynlig en tilbakemelding skapt av sjalusi, men var hakket sårende da jeg var blitt mobbet på samme grunnlaget hele livet. Den sårende delen ble brått sinne og jeg følte for å sette jenta på plass, men bestemte meg for å heve meg over det, fordi jeg er mye bedre enn å fly rundt og kalle andre stygge fordi de har noe jeg vil ha. Latterlig. Hennes baksnakking var uten tvil negativ, men ikke noe å gidde å bry seg om.

 

 

På ungdomsskolen spilte jeg volleyball, ble kalt et naturtalent, men fikk opptil flere ganger kritikk for hvordan jeg alltid sklei ut med beina under en smash. Det var konstruktig kritikk, harde fakta og en tilbakemelding som blir hva du selv gjør den om til. I mitt tilfelle tok jeg kritikken til meg og ble bedre.

Dette var positiv tilbakemelding, men kan oppfattes feil av noen mennesker.

 

 

Da jeg var enda yngre var klesstilen min det å hakke på. En fyr i klassen lurte på om jeg tryna inn i klesskapet, mens noen jenter som var eldre enn meg spurte meg opptil flere ganger om jeg var fattig. Ettersom jeg aldri var moteriktig så antok alle at jeg hadde ufattelig dårlig råd.

Dette var ting jeg ignorerte plent, det var sårende i øyeblikket, men jeg nekta å la slike tafatte påstander gå innpå meg. Tvers igjennom drittsnakk.

 

VOLDTATT I EN ALDER AV 10..

19.08.2012 @ 22:53 i " Overgrep " 3 tilbakemeldinger

 

Det var få dagene etter min 10. bursdag da min bror og jeg spilte kort i en campingvogn. Spillet var poker og jeg tapte så det joma.

Broren min var mest sannsynlig en hormonell og nysgjerrig tenåring da han brått ville introdusere lille meg for klespoker. Jeg tapte gang etter gang og måtte dermed kle av meg mer og mer. Brått var jeg naken og han låste døra. Han ba meg spre bena for å studere hva enn jeg hadde mellom bena mens vi spilte vår siste runde.

Etter dette så ville han jo selvfølgelig kjenne etter hva det motsatte kjønn hadde av kjønnsdeler og eventuelt teste ut. Da han fant ut at jeg var for trang til at noe kunne få plass inni meg, så ville han heller at jeg skulle bruke munnen. Jeg måtte suge han, rett og slett. Jeg ville ikke dette, selvfølgelig. Jeg var for ung til å forstå noe av det som skjedde på denne tiden, annet enn at jeg ikke likte det. Ikke visste jeg at det var sex det var snakk om eller hvor ulovlig det var når jeg var 10 og han var 12.

Setningene jeg fikk høre gang på gang var: "La oss holde dette mellom oss." og "Sier du noe til noen så vil jeg skylde på deg".

Der og da kunne jeg søkt hjelp, hadde jeg bare visst hva dette drittet var. Ingen ville mistenkt meg. Lille, søte, uskyldige meg. Nå til dags derimot, har jeg vært i slåsskamper, barnevernstjenesten, hos politi og vært en jævla rebell. Så hvis jeg skal fortelle dette til noen den dag idag vil ingen tro meg, satt opp imot den engelen av en bror jeg tydeligvis har.

Men dette foregikk i flere former og over lengre tid. Jeg var ikke den som telte uker eller måneder, men mener å huske at det var godt over et halvt år hvor broren min ga meg streng beskjed om å spørre moren vår pent om å overnatte hos han for å se film. Kun få meter unna stua der moren vår var, skjedde det samme om og om igjen innenfor de fire veggene som var hans rom. Filmene var alltid bakgrunnsstøy for hva enn han hadde i planene for hver gang.

 

 

Jeg var vettskremt, men sterk. Jeg holdt maska, jeg holdt kjeft og jeg var lykkelig ute av huset. Når kvelden kom, så var det samme drittet om igjen. Jeg led fint i stillhet og foretrekker å fortelle andre dette anonymt. Jeg bare trenger å få det ut av systemet, trenger å vite at noen vet hemmeligheten min og det som kanskje skjer i opptil flere andre hus den dag idag.

Takk for meg.

 

 

 

~ Innsendt av Anonym.

 

CYBERBULLY - FILM OM MOBBING

19.08.2012 @ 18:53 i " Info " 1 tilbakemelding

 

Jeg har endelig satt meg ned for å se denne filmen og anbefaler alle om å gjøre det samme.

 

 

Dette er ting som skjer i den ekte verdenen hver dag.

 

SATT OG GJEMTE MEG BORT FRA ALT

 

Neste historie kommer fra en av mine beste venner som jeg tyr til den dag idag hvis jeg selv har det tungt.

Vi har vært av og på, men alltid en støtte for hverandre ♥

 

 

Husker ikke helt når det starta da..

Men det var en gang i første klasse at de andre barna begynte og le siden de syntes jeg hadde store lepper, de fleste lo, så jeg gikk et sted for meg selv til et tre på et fjell i skolegården, men noen i klassen min så meg og pekte og lo av meg.

Noen år senere har jeg meste parten vært alene, nesten ingen gadd og være sammen med meg, men jeg hadde venner da men når de ikke var på skolen eln så var jeg alene, og så ennå parr år senere så begynte jeg og ha stadig kortere hår, men jeg har alltid hatt gutte klær , men hatt en periode med jente klær. men det var liksom ikke meg og jeg har altid vært en del av gutta,og i 6 eller 7 klasse så var det en gutt og en jente som kom til skolen når den var ferdig og var i nær heter og ropte lesbe til meg og jeg ble sykt lei meg , jeg viste ikke en gang hva det betydde, og så var det en gang der en veninne av søstra mi som kasta en stor stein på stein trappa dems, men gjett hvem de gikk til og nesten banka opp jo det var meg siden de viste av det var veninna til søstra mi som hadde gjort det så , jeg var den som ble nesten banka. Men den dagen var jeg sykt redd og dro rett hjem og sa fra til mamma og gråt,men så kom ungdoms skolen og det var tiden som var den værste i mitt liv noen uker gikk på starten av skole året og jeg mista venner , jeg ble bare mer og mer skjenert , jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre alle bare holdte seg unna meg,de ignorerte meg, så en dag kom den tidligere moberen min og snakka med en kompis og sa der er den jenta som ser ut som en gutt elns , har glemt hva han sa, siden jeg prøver og glemme ting,og jeg hadde bare 2 venner igjenn om 3 år på ungdomskolen

På ungdoms skolen var jeg konstant alene, ingen gadd og være sammen med meg, så til slutt så hadde jeg bare Alex som venn, men hjemme var nesten værre når jeg var 14 så var det da søstra mi ble syk, og jeg hadde det i tilegg ille etter mamma og pappa skilte seg. Det eneste jeg gjorde når jeg kom hjem fra skolen var littigrann lekser, så var resten av dagen hjemme til gaming, var så vidt ute og orka ikke og gå ut fra rommet siden det var mye krangel mellom mamma og søstra mi og meg vis jeg gikk ut men det var skjeldent. Jeg bare satt og gjemte meg bort fra alt på romme mitt. jeg orka ikke gå ut på grunn av mobbing og sånn i tileg så ca 5 år har jeg vært mye alene.

Så begynte jeg på vgs. Første halv år var jævelig mens siste halv år så komm du og redda meg på en måte Vic ^^, Men neste år ble ille igjen ålt bare falt fra værandre og sånn igjen,men alt ble bedere når jeg hoppa av det siste havl året av vg2 og begynte og jobbe, etter det har det gått oppover med venner , men alt er like ille med søstra mi.

Og er fortsatt til tider deprimert, for for en uke eln siden mista jeg min beste venn, men jeg har klart meg ganske bra uten han...

 

ØKT AKTIVISME RUNDT MOBBING

12.08.2012 @ 18:17 i " Info " 0 tilbakemeldinger

 

... og jeg kjenner jeg blir glad.

Mitt mål er ikke å fjerne mobbing totalt, ikke får jeg hjulpet alle mobbingen rammer heller, dessverre... Jeg gjør det eneste jeg kan og det er å fortelle min historie, mine erfaringer og mine tips. Jeg har fått så utrolig bra tilbakemeldinger og fått beskjed om å aldri slutte noensinne. Har også fått høre at både Dagbladet og NRK er ute etter å kaste lys over mobbing like før skolestart og det høres ut som en genial idè! På den måten vil nok flere ungdommer og voksne åpne øynene litt for verden som er foran dem.

Så det jeg lurer på nå, er om det finnes noen tapre sjeler der ute i Oslo og/eller Akershus området som er villig til å fortelle om sine opplevelser på radio? Hvis du er interessert, send meg gjerne en mail på vic2rya@live.com, så vil jeg sende deg videre til en jente i NRK Østlandssendingen.

 

 

SOLO

07.08.2012 @ 15:43 i " Info " 2 tilbakemeldinger

 

Nå er jeg egentlig ganske lei mangelen på innlegg og kommunikasjon fra mine andre partnere så jeg har bestemt meg for å kjøre bloggen alene inntil videre.

Jeg får dessverre ikke blogget hver dag da jeg også har et mer sosialt liv nå enn da jeg starta bloggen, men det får dere nesten beklage. Bloggen er jo tross alt interaktiv, så om jeg mottar flere historier så kan det funke å kopiere og lime inn en historie for hver dag jeg er blank for idèer, men det er dessverre veldig få som velger å gå frem om dagen.

Nå skal jeg sette meg ned og sende en e-post til en ganske kjent norsk rapper og stille noen spørsmål angående vedkommendes mening om mobbing, så får vi se om det kommer noe svar ganske fort.

 




FULLSTENDIG KAOS

 

Jeg leser mine bloggvenners blogger hvis titler interesserer meg.. Selvfølgelig vekka tittelen "Mobbing" interessen min og jeg fant enda et innlegg om noen andres erfaringer. Jeg anbefaler dere også å sjekke det ut HER

 

.

 

Sitat:

(på grunn av at jeg bruker ofte sminke, uvanlige klær, neglelakk, lange negler og gjør mye andre "uvanlige" ting så tror nok mange at jeg har en veldig stor selvtillitt, men sannheten er at jeg faktisk er veldig usikker på meg selv og sliter fortsatt veldig med vonde og stygge tanker om meg selv)


SEMINAR OM MOBBING?

31.07.2012 @ 23:56 i " Info " 4 tilbakemeldinger

 

Nylig har jeg, Victorya,  hatt kontakt med en avis ang. bloggen og historien min.

I tillegg til at jeg har fått tilbud om å bli med i et firma som skal ta utgangspunkt i generell mobbing og holde seminarer om mobbing på skoler bl.a.

 



Hvordan synes dere lesere at dette høres ut? Jeg tar gjerne tilbakemeldinger om hva dere helst vil høre om videre også ettersom dere kanskje har merka at jeg har gått inn i en tørketid. Denne bloggen er dessverre avhengig av andre mobbeofre og deres historier, hvis ikke de trer frem så må jeg finne generell info om mobbing, hvordan det kan forhindres og ting jeg selv har opplevd noe som ikke alltid er like lett.

 

VITS MED Å MOBBE?

26.07.2012 @ 21:49 i " Ordtak / Sitat " 0 tilbakemeldinger

 

Rosahimmel.blogg.no kommenterte bloggen vår og ville gjerne dele et skriv om mobbing hennes 13 år gamle datter hadde skrevet.

 

Til de som mobbber; Det sier mer om deg selv en det sier om den DU mobber!
De fleste tenker mest på og være populær, og for og bli det må man mobbe... HVA SKAL DET VÆRE GODT FOR!?
Hvis jeg måtte ha valgt mellom og være populær og mobbe eller og være den mest taperen alene i klassa ville jeg valgt taperen, faktisk!
Og når lærere tar opp det med mobbing i klassen (o.l)sitter jo alle og fikler med noe i hendene og driter i det han/hun sier.
En liten ting kan gjøre STOR skade, de fleste tenker selv at de aldri mobber eller at de ikke er en mobber. Men en ting
skal jeg si; ALLE har mobbet en eller annen gang; Jeg, du som leser nå, Presidenten i USA til og med. Og de som mobber har noe og skamme seg over.
Hvis du som leser nå er en mobber og fks. sier styggeord, slår og/ eller sparker en annen person hver dag,
og den personen ikke sier noe til en voksen, da betyr dette at DU er svak mens DEN DU MOBBER er sterk.
Han/ Hun blir såret men prøver enten og overse det eller så er den
redd for at hvis han/hun sier noe får han/ hun enda mer bank... Men hvis du er en mobber og leser dette, da tenker du sikkert at du aldri
ville mobbe en person SÅ MYE. Men tenk nå faktisk over hva du sier. Hvis du bare sier en "liten" ting som " Du har stygg jakke" da kan det
bli veldig sårende for den du sa det til.
Hva er det man egt. mobber for?
Har en annen en egen stil som du syntes er rar? DRIT I OG SI NOE! Er hun/han overvektig? DRIT I OG SI NOE! Er han homo?
DRIT I OG SI NOE! Er hun lesbe? DRIT I OG SI NOE! Har han/ hun egene meninger? Også!? Når du syntes at en annen person har
rar stil betyr det at det er DIN MENING! Så da mobber du på en måte deg selv også da?
ALLE PERSONER ER ET "OFFER" FOR NOEN! Tenk! Noen har til og med nesten tatt selvmord pga. mobbing!
Tenk hvor lettere verden hadde blitt hvis ingen mobbet, at ordet "mobbing" ikke hadde blitt oppfunnet, at vi aldri trengte dette ordet!
Alle er forskjellige, og kan ikke folk søren meg respektere dette!?
Er du selv en som blir mobbet? Tenk over hva du sier selv tilbake og til andre. TIL OG MED TIL VOKSNE!
Hvorfor er det så ****** kult og mobbe!? Kan ikke alle være seg selv!? Og hvorfor er det sånn at noen i klassa er kule og noen er "ukule"?
Kan noen forklare meg det!?

 

SÅ HØRTE VI PISTOLSKUDD

 

alt starta når fattern sku hente meg etter skolen en torsdag (husser jeg pga vi hadde ATV-kjøring på torsdager). han sa vi sku dra og trene, men jeg sa: nei jeg er sleten etter ATVkjøring. han kommer da med, at jeg sku bli sendt på instutisjon siden jeg vistnok var så umulig og uoppdragen

jeg gikk sammen de andre på skolen ned te ski sentrum for så å komme meg hjem te langhus, møtte jeg to stk jeg var kompis med da. fortalte dem alt som hadde skjedd, og da begynte meld om at de sku ta fattern osv, og den meld jeg husser best "dead man walking" ment te min fars avdøde heroinist,

det ble mye frem og tebake om å møtes på statoil i ski å gjøre opp i en mega slosskamp, så ble det stille, vi gikk hvert te vårt men jeg joina ene kameraten hjem, vi gikk ned mot skateparken litt senere på dagen, og idet vi var i lyngåsen så hørte vi pistolskudd ifra skateparken

vi kom ned på skateparken, og folka der sa: HÅKON, faren din er gæærn, var her nettopp å fyrte opp ett skudd, han kjørte rundt med ett skudd i avløpet og fult magasin, og stiiiiinka vodka. vi kom oss videre imot langhus senteret (meny/statoil) møtte på enda flere som sa akkurat det samme der, bare at han hadde vist pistolen innenfor jakka

vi gikk ned te vevelstad stasjon, og møtte en annen kamerat som kom ifra oslo, og gikk oppover imot skateparken/langhus hallen igjen, idet vi så fattern kom på motorsykkelen sin dritings ned bakken og vi dukka bak noen busker som sto der, og jeg gikk med en glassbeta som dekka godt over hånda mi, klar te å kutte strumen på han når jeg kom innpå han

på kveldinga nærmere imot natta så satt jeg på gressplenen, og han og eksen hans kom kjørende i pick upen hans ditt for dem hadde hørt jeg var der, de andre så bare jeg stakk og kom etter og lurte på hvorfor, jeg kjente kun igjen 1000meterlysa på taket hans. og de andre sa; at hadde du bare sagt det før du tura så kunne vi hjulpet deg med å gi han grasal juling.

 

 

så det er derfor jeg har hvert selv igjennom kriminelt miljø, dopmiljøet, og hvert med på det meste, sett det meste.

 

~ Innsendt av Håkon.

 

JEG SA NEI

25.07.2012 @ 17:03 i " Overgrep " 2 tilbakemeldinger

 



Jeg sendte noen meldinger til Svisj, fikk en melding av en som het Frode.
Begynte å snakke med han, fant ut at begge bodde i Brumunddal så han lurte på om jeg ville møte han.
Noe jeg sa ja til, avtalte sted å tid jeg gikk ned til Rimi der jeg skulle møte han.
Sendte han melding sa jeg var der, fikk svar han var på vei ned var der om noen minutter.
Han kom lurte på om jeg var Stian? Jeg sa ja, han lurte på om jeg ville være med han hjem en tur?
Jeg satte meg i bilen så kjørte vi. Kom et stykke da tok han meg på låret, jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre.
Men hadde en anelse om hva som kom til å skje, så svingte vi inn på gårds plassen hans.
Vi gikk ut og gikk inn på soverommet, la oss i senga han satte på en film (Homse Film)
så kledde han av seg og tok av meg buksa. Begynte å runke meg,
han tok hånden min rundt penisen sin og sa jeg skulle runke han. Så spurte han om jeg ville pule han i rumpa?
Jeg sa nei, han spurte om skulle pule meg i rumpa? Svelget tungt og sa nei.
Så runket han meg ennå engang og sugde meg. Så tittet han på klokka og sa nå må jeg på jobb! Skal jeg kjøre deg hjem?
Nei sett meg av på Rimi sa jeg. Det gjorde han så reiste han. Når jeg kom hjem dusjet jeg i 2 timer!
Jeg var 13 han 33..


MIN HISTORIE.. GUTT 21

 



Jeg vokste opp sammen med mamma og pappa og 3 halvsøsken.. Var mye krangling mellom alle sammen fikk kjeft for ditt og datt.. Så skilte foreldrene mine seg når jeg var liten.. Så jeg og mamma og 2 av søsknene mine flyttet. Mye krangling ennå mellom oss tre, jeg ble mobbet i barnehagen når jeg begynte på skolen ble jeg mobbet vidre.. Som førte til at jeg begynte og drite i skolen når jeg gikk i 2 klasse.. Jeg og mamma og de to søsknene mine flyttet ganske mye rundt nye skoler samma regla mobbing osv.. Kranglet mye med broren min han truet meg, kranglet med søstra mi kranglet med mamma.. Kranglet med faren min når jeg var hos han.. Jeg gjorde mye ting jeg ikke burde gjøre i tidlig alder.. Som f.eks svindle pante automater, begynte og stjele fra butikker.. Bare et helvete alt sammen..

Så flyttet vi nok engang, ny skole igjen.. Ble mobbet der også slåssing også.. Jeg tok jo igjen.. For hvorfor skulle jeg bare la de forsette, forsette og være den som alltid bare blir mobbet men aldri gjør noe ? Men men vi bodde der en stund.. Så flyttet vi igjen men bare litt lengre ned.. Så ble ikke noe ny skole da, mye krangling i hjemmet ennå.. Like helvete ennå, de gangene jeg skulle til faren min pleide jeg og stikke av og gjemme meg langt oppi skogen..

Vi flyttet igjen.. Ny skole igjen.. Atter engang mobbet jeg forsatte og drite i skolen og var hjemme.. Når jeg var 13 år skjedde det mye dritt, ting jeg ikke helt tørr og nevne her.. Selvom noen av dere vet det.. Men så begynte jeg og skade meg selv på en værre måte en før.. Jeg begynte og kutte.. Når jeg begynte på ungdoms skolen ble jeg mobbet der også.. Alltid blitt mobbet.. Forsatte og drite i skolen.. Så ble jeg fritatt av 9 klasse fordi jeg ikke orket noe mer skole, så de trodde kanskje at hvis de fritok meg fra skolen et år så ville det hjelpe.. Men så kom tiden da jeg skulle begynne i 10 jeg dukket aldri opp så da sa de at jeg kunne komme og gå som jeg ville, for de orket ikke og presse meg noe mer.. Førte vel bare til at jeg ble hjemme og ikke gjorde så mye det også.. Jeg flyttet til faren min engang.. Mener det var da jeg egentlig skulle ha gått i 9 klasse.. For jeg hadde fått sommerjobb der, malte en hytte og litt av en garasje men så tok håndledett knekken på meg.. Så da begynte jeg og henge rundt sammen med venner jeg hadde der, var med på fester og drakk og drakk.. Drakk værdag i mange månder, så flyttet jeg ned igjen til mamma.. For alt ble bare tull..
Etter det så husker jeg egentlig ikke så mye mer.. Bare at alt har vært dritt siden jeg ble født, og at jeg er møkk lei det.. Nå har jeg ikke noe kontakt med verken faren min eller den ene søstra mi..
Bare mamma siden..

BURSDAGSBARN

25.07.2012 @ 16:54 i " Info " 0 tilbakemeldinger

 

Ja, idag har jeg, Victorya, bursdag. 

Så ganske nylig mekka jeg meg en god frokost og fikk en bra start på dagen som ingen skal klare å ødelegge.

 



 

Det er egentlig ganske irrelevant for bloggen, så jeg skal cut to the case. Jeg vil da ikke blogge så alt for mye idag, men etter dette innlegget så vil jeg da publisere to historier av en kjempegod venn som har vært en stor inspirasjon og hjelp i mitt liv. Han har nemlig gått gjennom helvete, noe dere kan lese selv ganske snart, men har på en eller annen måte klart å holde seg sterk og holde seg i live.

Da vil jeg ønske dere alle en fin dag, også blogger jeg mer i morgen.

 

DET LIVET DERE STJAL?

24.07.2012 @ 22:35 i " Overgrep " 0 tilbakemeldinger

 

 

Hva gjorde jeg feil? Du tok fra meg et liv, en barndom og en trygghet. Du tok fra meg alt. Du ødela meg!

Jeg hadde med meg et par venner hjem fra skolen. Vi lekte mørkegjemsel når vi kom hjem til meg. Det var sommer så jeg tok på meg favorittkjolen min. Jeg var så stolt for første gang følte jeg meg fin, men det skulle han selvfølgelig klare å ødelegge.

Han tok tak i meg og dyttet meg i kanten på vinduet så jeg besvimte. Du lo da du la deg oppå meg,du holdt meg fast. Jeg kom til meg selv da jeg så du var naken og jeg var naken. Jeg skjønte fort hva som foregikk. Men jeg klarte ikke si noe. Tårene trillet stille nedover kinnet. Jeg så bort mot døra der jeg så skyggen til venninna mi. Hun skrudde på lyset så på meg og gikk. Når han rnedelig var blitt ferdig reiste han seg opp gikk mot døra så på meg og : slapp av, ingen vil tro deg om du sier noe. Du er 10, du har ville fantasier".

Dagen etter prøvde jeg å leke syk så jeg skulle slippe å dra på skolen slippe å se de som sviktet meg, men mamma beit ikke på så jeg måtte på skolen. Tårene trillet da jeg gikk til bussen. Og frykten min skulle innta meg. Der sto de klare. Alle så på meg og sa: HAHA, du er ekkel. Du har hatt sex. Det hjalp aldri hva jeg sa for de hadde bestemt seg for å tro det venninna mi gikk rundt å sa. Jeg knakk, men ville ikke at noen skulle se det så jeg ruslet rundt på skolen i håp om å få være i fred. Når skoledagen endelig var over og jeg var kommet hjem satt jeg på rommet med bamsen min. Mamma banket på døra å sa det var middag, jeg var ikke sulten, men gikk for å spise. Jeg kom ikke inn kjøkkendøra før broren min sto der å skrek" Æsj! Du er faen meg ekkel! Din lille sklie, du er faen ikke normal og du er for helvete ikke søstra mi lenger, ser jeg deg ute så kjenner jeg deg faen ikke! " mamma trodde heller ikke på meg. Noen dager etter hvor jeg endelig var alene, trodde jeg. Jeg satt i stua å så på tv hvor plutselig gamle kjæresten til mamma kommer bort, drar meg opp av sofaen dytter meg å glassdøra, drar ned buksene mine og trusa ser på meg å putter en finger inn å sier" du skal være jævlig glad det var kompisen din og ikke jeg som tok deg. Nå er du alt skitten så trenger ikke jeg gjøre noe som helst." Vi hører en lyd, han dytter meg vekk å sier : kan ikke du bare sette deg på en bil vei å bli borte? Du er bare i veien uansett. Mamma kommer inn å jeg løp vekk. Hun løp etter meg, men jeg hadde klart å låse døra å nekta å låse opp. Hun ga seg til slutt å gikk.

Årene gikk og mamma visste ingenting. Mens jeg ble sykere og sykere. Trøsten og tilliten min lå i kniven. Selvskadingen ble verre og verre, bulimien fortsatte og til slutt gikk jeg rundt som et spøkelse på 45 kilo og sa ikke en dritt til noen. Hadde jeg klart meg uten støtte å hjelp i 5 år trengte jeg det ikke da heller. Alle var redd jeg skulle dø, bortsett fra meg for det var mitt største ønske, bli borte og glemme alt. Jeg var jo bare i veien så da ville det jo være det beste for alle og meg selv. Men den dagen mamma fant meg bevvistløs på rommet i min egenblod dam skjønte hun alvoret. De ville legge meg inn, jeg nektet for jeg var jo ikke syk. De sendte meg til psykologer i håp om at det skulle redde meg. Jeg gikk,men det hjalp ikke.

Jeg hadde blitt 16 år hadde gått jeg kutta meg fortsatt, men så møtte jeg han jeg trodde skulle være gutten i mitt liv, men der også skulle jeg ta feil. Jeg skjønte det fort da det første slaget kom. Og det visste seg at det ikke skulle bli det siste. Jeg var redd for å gå fra han, jeg var redd for å si noe som helst til noen. Nen den dagen da jeg gikk rundt meg blåveis i halve ansiktet slapp jeg å si noe. Jeg var totalt ødelagt både utvendig å innvendig. Jeg var utslitt. Men han var ikke derdig før han hadde knust meg,men det ingen skjønte jeg var knust. Jeg orket ikke mer,ville ikke mer. Men jeg tørte heller ikke si noe eller gå fra. Så det gikk 1 år hvor jeg var redd følte at jeg ikke var verdt noe og jeg fortjente å få juling. Men en dag så dro han. Og jeg denne gangen skulle jeg være sterk. Jeg skulle ikke falle tilbake til fylla, volden og den psykiske misbruken. Og jeg har til dags dato ikke dratt tilbake. Jeg er frisk. Og jeg satt igjen med et mirkael. JEG LEVER!

 

~ Innsendt av Anonym.

 

ALVORET I MOBBING

 

 

" Mobbing er for farlig til å bagatelliseres. Mobbing kan ødelegge liv og muligheten for en god utdanning. "

 

STOPP MOBBING BILDEKAMPANJE

 

Det er en god stund siden jeg lagde en bildekampanje mot mobbing hvor du gjør noe så simpelt som å holde opp et ark eller skriver på hånda slik at det står "stopp mobbing". Dessverre har denne kampanjen en lang dødtid, noe jeg er mer enn bare misfornøyd med, men jeg får vel bare stå på.

Jeg vil bare minne alle på denne kampanjen. Dere kan se tidligere bilder bl.a. her http://mobbingskalstoppes.blogg.no/_bildekampanje_mot_mobbing_.html og det finnes en facebookside http://www.facebook.com/kampanjemotmobbing du kan "Like" for å vise din støtte uten å bidra med et bilde.

 

 

Så du, som min leser, kan enten bidra ved å like siden (hvis du har facebook) eller du kan ta et bilde av deg og sende til vic2rya@live.com eller ikke bidra og gi beng, selvfølgelig.

Jeg vil ihvertfall si på forhånd takk til de som støtter denne kampanjen.

 

THE MAN WHO THINKS HE CAN

24.07.2012 @ 15:25 i " Ordtak / Sitat " 0 tilbakemeldinger

 

 

 

If you think you are beaten, you are.


If you think you dare not, you don't.


If you'd like to win but think you can't, it's almost certain you won't.


Life's battles don't always go to the stronger or faster man,
but sooner or later, the man who wins is the man who thinks he can.

                                                                                                  Walter D. Wintle

 

 

 

 

DE LIKTE MEG FOR DEN JEG VAR

 

Det hele startet på barneskolen. Jeg fant ut i 3?de klasse at jeg var født med en skade i ørene. Jeg hadde store hull i tromhinnene. Som gjorde at jeg hadde ekstremt lav hørsel. Etter hvert ble jeg operert i begge ørene. De håpet på at med årene ville hørselen bli bedre! (:

Allerede i første klasse begynte jeg og lese på munnen til lærene og elevene. Ingen la merke til det i de årene at jeg hadde dårlig hørsel. Men det som var. Jeg sa ??hæ??? ganske mye. Det gjorde til at det ikke var så mange som ville være med meg i 1 og 2?dre klasse.. Gikk for det meste alene eller så gikk jeg til klasserommet til broren min som er 5 år eldre enn meg og var med han. Han tok hånd om meg igjennom hele barneskolen, de årene han var der.

Heldigvis opererte jeg i ørene og startet med høreapparat føre han sluttet på barneskolen. Ikke at det ble så mye enklere. Jeg gikk fremdeles alene. Ingen ville bli sett sammen med en med høreapparat. Helt til en dag, hvor en mann kom på skolen min og viste alle i klassen om hvordan høreapparat fungerte. Alle fikk prøve. De skrek, løfta på stoler, skrev på tavla, gjorde alt. Det gjorde vondt for dem. Enkelte måtte ta de ut. De skarpeste lydene gjorde utrolig vondt sa de fleste.

Mannen fortalte at jeg har det sånn hver dag. Og hvilken opperasjon jeg hadde gått igjennom. Klassen ble stille og lyttet. Etter hvert utleverte han headsett til meg og mikrofon til læreren. Sånn at jeg kunne høre henne veldig godt. Det var den gangen jeg fikk lov til og ha headsett på i klassens time.

Dette hjalp veldig på klassemiljøet for meg. Alle ville prøve headsettet og mikrofonen. Vi lekte med det i friminuttene og testet det blant alle.. Vi hadde gjette konkurranse hvor jeg skulle gjette hvem som snakket i mikrofonen. Var ikke alltid jeg hadde rett. Men jeg lærte meg hvem som snakket. Alle ville være venn med meg, alle var med meg i friminuttene. Jeg gikk aldri alene lenger. Jeg stortrivdes. Jeg ville være med klassen hele tiden. Jeg smilte når jeg gikk til skolen hver dag! Mamma var ikke lenger redd for at jeg skulle komme hjem og gråte. Hun ville se meg smile til og fra skolen og hjemme.

Men det jeg alltid var redd for. Var og få inn nye mennesker i klassen. For da måtte de bli kjent med meg og jeg var veldig sjenert over og bruke høreapparat. Det kom inn en ny jente i klassen engang. Jeg hilste på henne i friminuttene. Men snakket aldri med henne. Virket som hun tok det med meg ok i klassen. Men i friminuttene var hun flau over og gå i klasse med meg. Hun fikk ingen venner. Fordi hun var flau over meg. Alle i klassen var vandt til det, og så på meg som en helt vanlig klassevenn uten noen problemer. Hun skjønte at hun måtte gjøre noe med det. Etter hvert som hun åpnet seg, åpnet jeg meg også når det gjelder skaden. Vi ble faktisk ganske gode venner til slutt!

Hun ble kjent med de andre klassevennene mine. Jeg tok hun med på alt som alle ville jeg skulle være med på. Holdt ingen utenfor, for jeg visste hvordan det var og være utenfor. Etter hvert som hun ble god venn med de andre i klassen, ble jeg mer og mer borte for henne. Hun følte seg populær, og det er noe jeg aldri har vært i noen sammenheng. Hun ble kjent med andre fra andre klasser. Og så hele klassen sin som losere. Hun begynte og fortelle om meg til de andre vennene sine. De begynte og peke på meg å le! Jeg ble så klart lei meg. Løp inn på do og begynte og gråte. Det som var en trøst var at hele klassen var der for meg. Inkludert guttene! Jeg sluttet og bry meg etter hvert om henne og de andre vennene hennes. Jeg hadde det fint med mine egne! Hun fant mer og mer ut av at jeg hadde det fint selv om jeg var litt spesiell. Virket som hun ville gjøre livet surt for meg. Hun begynte å skrike dumme ting som ? Hei jeg heter ?. , og hører ikke? De andre vennene var med på det. Hun elsket å se meg løpe inn på doen og gråte! Hun kom bort til meg etter hvert etter og ha holdt på og skrike til meg uten og være nær meg. Hun sto og sa ? Æsj, nå kommer jeg også til og høre dårlig, for jeg står under 1 meter fra henne? ? Din dævhørte kjerring, du kommer aldri til og få venner? Osv.. Veldig sårende!

 

 

Vi ble større, vi gikk over fra og vare barn på barneskolen, til og være ungdommer på ungdomskolen. Jeg hadde blitt god venn med hun som sa disse tingene til meg igjen. Jeg tilga henne for alt hun hadde gjort mot meg.

Vi hang veldig mye sammen på ungdomskolen og begynte og henge med andre mennesker som vi kom i klasse med. Vi danna en gjeng til slutt. Og jeg stortrivdes. For det var ingen som brøy seg om hvordan jeg så ut eller hvordan jeg var eller om jeg hadde noe skade eller ikke. De likte meg for den jeg var. Og det var det som var venner!

Det kom nye mennesker stadig vekk. Og noen veldig mye kulere enn andre. De begynte og se ned på meg og tråkke meg ned fordi jeg gikk i svart. Jeg har alltid likt fargen svart, men har vært alt etende innen musikk. Jeg likte en litt kul og røff stil. Noe jeg også gjør til per dags dato. Alt var da svart. Klær, hår, sko, sminke, negler, pennal, sekk, bokbind, osv... For det var veldig kult i mine øyne! Folk begynte og slenge ordet "Emo" etter meg. Hvor jeg engang ikke visste hva det betydde. Jeg fikk vite hva emo betydde etter hvert. Og jeg syntes det var leit at de dømte meg for hvordan jeg gikk men ikke for hvordan jeg var personlig. Jeg har alltid vært en person som smilte og hadde det stort sett gøy hele tiden med vennene mine.

Men de andre trøkka meg ned. For de var flere enn hva vennekretsen min var. Ja, jeg ble deprimert av det. Men jeg gjorde ikke noe mot meg selv for og vise andre at jeg hadde det vondt. Jeg ville heller ha det bra med de jeg kunne ha det bra med! Det kom nye folk, og de hang seg på de som kalte meg emo. Jeg gikk i 9'ne og begynte og bli metta på alt emo greine for hver gang jeg gikk forbi en person. Jeg begynte å ta igjen med samme mynt. Jeg bygde opp selv ironi. Begynte og snakke imot de. I begynnelsen begynte det og bli verre. Men det roa seg ned når de så hvordan jeg begynte og ta igjen til slutt. De ville heller bli venner med meg, fordi jeg klarte og ta hånd om meg selv, med hjelp av psyken. Jeg ville ikke ha flaske venner. Så jeg takket nei til tilbudet.

Ting begynte og forandre seg. Jeg begynte og bli forr høy på pæra. Jeg begynte og bli slem! Slenge dritt til andre, dømme andre og gi totalt faen i alt som var! Alt var stygt og teit og dumt for meg hele tiden. Jeg slutta og gå på skolen til slutt. Begynte og røyke bak busken isteden og komme hjem seint på kveldene. Mamma var pain in the ass. De som sa emo da, tok jeg tak i og skremte. Det virket som jeg hadde lært til helt omvendt av sånn jeg egentlig skulle lære det. Jeg fikk store konsekvenser hjemme, på skolen og blant venner. Vennene mine kjente meg vel knapt igjen. De var med meg, men snakket lite. Jeg var ikke den de spurte om jeg ville være med på ting lenger.

Jeg satt inne uten og gjøre noe og ikke ha noen venner. I drøy 2 år. Kunne være med noen ut noen ganger. Men det var ikke konstant lenger. Etter de årene. Begynte jeg og skjønne hva slags person jeg var. Og jeg skjønte hvorfor vennene mine ikke ba meg ut lenger. Jeg endra meg. Og ble en veldig snill person. Fikk venner på kort tid og de vennene jeg hadde på ungdomsskolen hadde savna den jeg var, som jeg ble igjen!

Jeg tenker ikke mye på dette i per dags dato. Det hender jeg sitter og tenker tilbake på ting. Og som jeg gjerne ville ha endret.
Den svarte stilen er fortsatt, men ikke så ekstremt med sminke og hår. Jeg støtter de som har hatt et "emo" problem eller fortsatt har.
Hørselsskaden er ikke flau lenger. Høreapparatet syntes nesten ikke og det merkes heller ikke. Spørr folk, svarer jeg!

Victorya som driver denne mobbe bloggen. Er en av de i vennekretsen på ungdomskolen. Og jeg er utrolig glad for og bli kjent med henne. Samt har vi hatt mange gøyale stunder sammen som aldri kommer til og bli glemt i mitt store hjerte.

For alle som har blitt eller blir fortsatt mobba. Stay strong! Peace and love! ♥

 

~ Innsendt av Anonym.

 

PRØVDE Å KVELE MEG MED EN PLASTPOSE OVER ANSIKTET

 

Okei, jeg vil prøve å dele ting med deg, hvis du vil høre. Jeg må få de ut en plass, men aner ikke helt hvor.. Så..

 


Det HELE begynte med at jeg ble født av moren min som hadde hatt seg "one night stand" og da jeg ble født, var ikke faren min der. Han skrev aldri under at han var faren min, han har enda ikke gjort det. Siden han ville ikke ha kontakt med meg, men fortsatt med moren min for hun gjorde alt han ville, voldelig og seksuelt. han har sittet inne før for å være i slåss kamp med en han ikke kjente. årene gikk mens jeg og mamma bodde hos besteforeldrene mine, helt til jeg ble 6 år. Da fikk jeg mitt største ønske oppfylt, en lillebror. Men etter han ble født, brydde mamma seg ikke om meg. og jeg hadde bare stygge klær i følge ungene i barnehagen og klassen, allerede da begynte mobbingen. Jeg kom i klassen med de to bestevenninne mine jeg hadde i barnehagen. Men så snart skolen begynte, hadde mange av guttene og jentene begynt å "rotte" seg sammen mot meg. sånn var det helt til 7.klasse, da havnet jeg i slåss kamp på skolen mot en jente som er to år yngre enn meg siden hun var så frekk mot meg...

8.klasse begynte fortsatt INGEN kontakt med faren min, vi fikk inn nye elever ffra en annen skole siden vi var 1-10.klasse skole, jeg var alene hele tiden, fikk kommentarer om at jeg var for stygg til å ha venner og feit til å leve.. var også en som prøvde å kvele meg med en plast pose over ansiktet. hadde det ikke gått ant å låse opp døren uten nøkkel hadde jeg ikke levd i dag.. Men lenge før det hadde jeg begynt å kutte meg..

9.klasse begynte jeg å skulke for jeg var redd for å vise meg, og høre alle kommentarene.. Her begynte jeg med selvmords tanker og med mislykket selvmord.. men jeg var noen ganger på skolen, det var rundt juletiden der skolene bruker å dra i kirken på julegudstjeneste.. jeg husker jeg skulle gå hjem med ei jente som ikke var så populær på skolen, men det brydde ikke meg siden jeg hadde noen å prate med.. så var det to gutter i klassen som kom bak meg, jeg husker det som om det var i går. De gikk å ropte på meg og kalte meg bolla og stygga, jeg lot som jeg ikke hørte de så gikk videre. Så kom de løpene etter meg å tok meg i bakken å ropte i trynet mitt: "Hvorfor svarer du ikke når vi roper på deg?!". han ene satt på meg og holdt meg fast så ikke armene eller fotene kunne bevege seg.. mens den andre gutten sparket meg i siden og tok snø i ansiktet mitt så jeg slet med å puste. Hun jenta jeg gikk med sto bare der å så på og fniste.. så når det begynte å komme folk fordi så holdt de over munn min så jeg ikke kunne "sladre" Men etter en stund lot de meg gå. Det var ikke bare første eller siste gangen heller da de har vært etter meg sånn..

I 10.klasse skilte pappa seg fra kona si og ble sammen med moren til en som mobbet meg.. og da begynte han å ta kontakt for å vite hvorfor jeg aldri var på skolen, han skulle liksom vise at han kunne være en pappa selv om han aldri har vært det.. Jeg hadde angst hele 1. halvåret og 3 måneder av 2.halvåret som gjorde at jeg ikke fikk med meg noe på skolen og sånne ting så jeg gikk sykt mye ned i snitt og det stoppet hvertfall ikke mobbingen.. jeg hadde nesten ikke kontakt med moren min heller. Så jeg slet både hjemme og blant folk,

Er sånn ca. dette som er med meg..

 

~ Innsendt av Anonym.

 

MINDREVERDIGHETSKOMPLEKS

 

Dette er enten noe du selv har utviklet uten grunn eller du kan ha blitt såpass skada psykisk av tidligere traumer e.l. at dette har oppstått.

I alle år jeg har blitt kalt stygg og feit, så jeg må innrømme at en gang iblant har jeg tenkt for meg selv: "Hva om de har rett?". Det er ikke situasjonen den dag idag, nå gir jeg blanke i hvem som liker meg eller ikke... På den annen side så er jeg, som tidligere nevnt, overfølsom. Så pga. mindreverdighetskomplekset kan jeg ta meg nær av den minste ting uten å ville det selv... Jeg overtenker og overanalyserer alt av tidsrom og skriftmåter når jeg snakker med noen på nett. Hvis noen bruker drøyt lang tid på å svare meg, så vil jeg automatisk tro at det er noe jeg har gjort som har gjort at de har mistet interessen for å snakke med meg. Har også en tendens til å tenke at jeg er mislykka og et totalt uhell, uviktig for verden, om jeg gjør så mye som å knuse et glass eller noe slikt. Jeg har tidenes samvittighet. Noen ville sett på det som positivt, men jeg finner det utrolig irriterende. Spesielt når jeg ikke kan kontrollere det i det hele tatt...

Det er også så lett for noen folk å si at ting går bra, men det er ikke like lett for meg f.eks. å ta det til meg og fortsette som om ingenting er skjedd og alt er bare stas. Dette er virkelig noe jeg hater. Det krever en god del styrke og tålmodighet fra min side og det er slitsomt og irriterende.

Har dere der ute noen tips til meg eller andre med mindreverdighetskompleks, om hvordan man kan forbedre det?

 

 

THE MORE DIFFICULTIES ONE HAS TO ENCOUNTER

21.07.2012 @ 22:07 i " Ordtak / Sitat " 0 tilbakemeldinger

 

.. within and without, the more significant and the higher in inspiration his life will be.
~ Horace Bushnell


 

INTERVJU MED RAPPEREN KALT

 

 

 De fleste som har hørt om deg kjenner deg som rapperen Kalt ifra Moss, hva heter du egentlig?

- Jeg heter Kevin.


Hvor gammel er du og hvor mange av disse årene har du blitt mobbet?

- Jeg er 20 år gammel. Omtrent hele barneskolen. Og litt på ungdomsskolen/VGS. Så cirka 8 år ellerno.

Vanskelig å sette en nøyaktig tid.Ettersom det i små mengder hender fortsatt.

 

Etter såpass mange år med mobbing, hva fikk deg til å ville stå på videre?

- Musikken, som jeg fant som trettenåring. Det var en måte for meg å få ut det jeg opplevde.

Hadde null ambisjoner på den tiden, skrev egentlig bare tekster. Spillte sjeldent inn.

Trengte å få det ned på papiret. Som var vanskelig, men gjorde hverdagen litt lettere.

Så jeg fant redningen i penn og papir. Det gjør jeg fortsatt, om jeg har noe på tankene.

 

Hvem sto ved din side og hjalp deg på din vei?

På den tiden, ingen. Jeg sto på egne bein. Følte meg forlatt av så og si alt og alle.

Eneste personen som alltid har hatt min fulle tillit, var min mormor, eller "Mommo" som jeg kaller ho (henger igjenn fra barndom).

Og kontakt med henne var nesten umulig mens jeg bodde på institusjon.I barndommen, før institusjon, turte jeg ikke å prate med noen.

Sinne mitt bygde seg på en måte bare opp. For jeg slet med å slippe noen under huden min.

Vanskelig å forklare hva som går igjennom ett barnesinn når sånne ting skjer. Det var mye ved siden av mobbingen som påvirket også.

Så alt ble bare kaos. Men når de du tror er vennene dine enten slenger dritt eller står å kaller deg feit, føles aldri bra.

 

(intervjuet fortsetter under videoen)

 

Hvilke hendelser hadde størst påvirkning på livet ditt?

- Av nevneverdige hendelser... Dagen Aron, lillebroren min ble født. Jeg var kun syv. Ble en bittersøt hendelse.

Etter det ble jeg mer og mer ignorert hjemme, som gjorde att jeg fungerte dårligere på skolen.

Når jeg fyllte ni, skillte mamma og pappa seg. Da endte mamma og jeg på krisesenter.

Dette kom jo ut på skolen, og jeg ble sett på som en freak. Det var liksom ikke normalt, for alle hadde jo trygge snille foreldre.

Noe jeg aldri har følt jeg har hatt. Jeg hoppa frem og tilbake mellom mamma og pappa etter det.

Mamma fant seg ny type, som jeg på den tiden ikke likte. Pappa var glad i alkoholen. Mamma glad i å lyve.

Så jeg endte mye ute, blandt eldre venner osv. Følte vel en tilhørlighet der. Røyking, både sigaretter og marijuana.

Jeg ble ett vrak av ett barn. Før jeg en dag fikk en samtale med Vibeke Bakke, inspektøren på skolen.

Ho lovte meg sin fulle tillit. På den tiden var jeg elleve, og ganske godtroende, så jeg fortalte om hjemmesituasjon.

Og skolesituasjonen. For jeg havna mye i bråk, og ble ofte utstøtt av klassekamerater. En uke etter, endte jeg på ett møte....

Samme dagen fikk jeg vite att jeg skulle flytte. Jeg skjønte ikke stort. Men Mamma og Mommo var med.

Vi dro på Toys'r'Us i Sarpsborg. Jeg fikk en Nintendo SP i svart med Pokemon spill. Så jeg spillte hele turen, brått var vi i Vestby.

Og jeg skjønte ingenting. Brått var det enda ett møte. Jeg satt å hørte på, men husker ikke stort.

En ansatt der ba meg bli med han. Så jeg fulgte etter. Ble ført til ett rom, som han sa var mitt. Jeg skjønte ingenting der og da....

Brått hører jeg en bil kjøre, jeg ser ut vinduet. Og ser mamma og mommo dra. Uten att jeg fikk sagt hade.

Jeg satt der, elleve år gammel, helt alene i ett hus fyllt med fremmede. Jeg så ingen av de på 3 måndter.

Ble låst inne på ett grupperom på skolen, så hviskingen gikk om hvor jeg var. Og de gangene jeg fikk gå ut i friminuttene, var jeg fulgt av to lærere.

Så folk snakket mye om hva som hadde skjedd. Jeg ble mer sinnt, mer bråkete, og ordet fløy rundt om hvem Kevin var blitt....

Det er vel det som har etterlatt seg størst inntrykk på meg... Neste flytting var ikke på samme måte. Da var jeg mer vant til det.

 

Har du noe du angrer på i livet, noe du kanskje ville gjort annerledes?

- Hm, noe jeg angrer på. Det er mye jeg skylder på meg selv for att skjedde. Men jeg angrer ikke på noe.

Alt jeg har gjort, var valg jeg tok der og da. Og man skal stå for de valgene man tar. Anger er en følelse som ofte kommer.

Man kan si så mye man angrer på, men man kan kun skylde på seg selv for valgene man tok.

 

Hvilke bivirkninger har mobbingen hatt på deg, hvis den har hatt noen?

- Jeg sliter med tillit. Sånn generelt til folk flest. Klarer ikke stole 100% på noen. For mobbing er som ett svik. På ett medmenneske.

Jeg er også en "selvhater". Klarer ikke se noe positivt i det jeg gjør eller den jeg er. Selvbildet mitt ble drept av "bøller" i den forstand.

 

Når tingene var som verst, hva søkte du trøst i?

- Helt ærlig, mørket. Jeg følte en trygghet i det man ikke kan se. Ensomheten og tankene ble min flukt.

Mange ganger når jeg skriver låter, sitter jeg i stummende mørket å tenker. For jeg var alltid en vandrende skygge. Gjemte meg i åpent syn.

 

Har du noe du ønsker å si til mobberne dine?

- Tusen takk! Takk for att dere gjorde meg til den jeg er! Jeg hadde aldri vært like sterk uten dere.

Så på sett og vis, gjorde dere meg til den jeg er i dag. Uten dere, ville jeg aldri blitt personen og musikeren jeg er perr dags dato.

Dritten dere ga meg herdet meg. Og nå står jeg psykisk sterkere enn dere noensinne kan drømme om! For dere er de svake.

Karakteren jeg har bygd, knuser dere. Så takk til alle rasshøl der ute, for de av oss ofrene som overlever det værste. Står igjenn som de sterkeste!

 

Har du noe du ønsker å si til andre mobbeofre?

- Aldri gi opp. Dere er av ett sterkere slag. Vet dette er utbrukt som faen, men de er kun sjalue på no. Du har noe de ikke har!

Du har vilje, styrke og pågangsmot som de kun kan drømme om! Så hev hodet, gi fullt faen. Og le av de. De tar seg i det minste tiden til å bry seg!

Alt som ikke dreper gjør deg sterkere!

 

Kalt sine egne ord: Helt til slutt. Vil jeg takke alle bøller og fitter som gjorde meg til den jeg er! Vil si til alle som kjenner meg, takk for att dere overlever den personen jeg er! Livet man lever skaper en person, jeg levde ett vanskelig liv. Derfor er jeg en vanskelig person. Takk til deg Victorya, for muligheten til å fortelle! Husk, støtt en god sak, støtt anti.mobbing! Ser du noen bli mobbet, stopp det, si ifra. GJØR NOE!

Takk for meg... Kevin/Kalt

 

 

 

Da sier jeg tusen hjertelig takk til Kevin/Kalt for å ha gitt oss en innblikk i hans liv og hans egne erfaringer. Det har vært en sann lærdom som vi alle burde ta vare på og ta med oss. Som jeg alltid har sagt så er det flere av oss og vi er sterkere sammen enn alene. Det synger Kalt også om i de 3 videoene du finner i dette innlegget. Jeg håper ihvertfall dette var til hjelp for flere enn meg, så kommer det nok enda flere historier fremover. Husk at du kan slenge inn din egne historie også ved å sende en e-post til vic2rya@live.com. Vi blogges!

 




Mobbing Skal Stoppes

Mobbing Skal Stoppes 22, Trøgstad
Dette er en blogg om mobbing og ting man kan gjøre for å forhindre mobbing, overgrep, selvmord eller generelt muntre opp andre i hverdagen med den minste ting. Det vil også komme små og store innslag av "Off topic", noe som er litt mer personlig enn mobbing, men jeg håper denne bloggen vil åpne øynene til flere mennesker.

Denne bloggen drives av Victorya Flobergseter Johannessen (19).

Legg til som venn?

Finn

Bloggutseende

Laget av
Vict0rya.
hits